Jeg er velsignet med den elskeligste svigerfamilie, som, i sitt storsinn stort sett bærer over med en gammel bygutts språklige (og andre) skavanker. Men, som med alt her i livet, det fins grenser.
Da vi nylig overvar min like elskelige svigerinnes bryllup på Vestlandet, passerte vi et jorde befolket av store, brune drøvtyggere.
"Se! Kuer!" nærmest ropte jeg til fireåringen.
Tross utvist storsinn og toleranse, formelig skvatt svigerfamilien unisont. Man måtte da vite at flertallsformen lyder "kyr" (og, litt underforstått; kan nå vel en skarve hjord være stort å rope hurra for?)!
Jo, jo... Man er vel bekjent med formen, men det er rart med det; har man engang lagt til seg et skrift- og talespråk, slipper det ikke taket uten megen møye. Møye jeg klarer meg svært godt foruten, mind you. Dessforuten har man overhørt den underligste bruk av betegnelsen, som "Ein" eller "ei kyr". Huttetu, De...
Men fireåringen, stakkar, befinner seg i en språklig kryssild jeg sant å si ikke misunner henne. Rett som det er lyder "Det heter ikke 'stovo', mamma, det heter 'stuen'!" inne fra... vel, stuen. På toppen av alt, kommer det lille pikebarnet hjem og omtaler dagens oppholdssted som barnehaven. Jo da, med v. Men den der har hun ikke fra meg. Vel snakker man bymål, men snobb, det er man vitterlig ikke.
Nok sagt. La oss bare håpe at vår pikelill ikke ender som halvspråklig.
En sen tiløyelse:
I mine mange språklige bloggutlegninger opp gjennom årene, har jeg inkludert referanser til Laurie Andersons Language is a virus. Det er over tyve år siden jeg falt nesegrus for Andersons multimediale kunst, denne her inkludert (og det synes, men enkelte arbeider tåler tidens tann, syns jeg). I og med YouTube kan jeg omsider dele den med Dem. Er det ikke fantastisk?
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar